Sjefskalenderen

Hesteeieren ble i går observert i det han kjøpte Sjefskalenderen på stedets bokhandel.

"Alt virker innen rekkevidde når man åpner en ny 7. sans. Er det ikke pussig hvordan dette nye, blanke året kan bli så frynsete bare ved litt vanlig leving? Skjønt hva er «vanlig leving»? Rommer det kanskje ikke også store skuffelser, dype sorger og bunnløs fortvilelse – slikt som ikke får plass i noen almanakk uansett om du kjøper den digreste Sjefskalenderen de har i butikken!" (Redaktør Marianne Lystrup Vårt Land)

Lutefisk

Det ble ordnet med en nødbadstu i kveld. Risikoen for alvorlige abstinensproblemer var for stor. Kveldens samtaler i garderoben endte derimot med en noe usedvanlig disputt.

En av våre venner (som i noen år gikk under navnet Hard Asfalt formedelst en noe abrubt landing med fallskjerm på en dårlig vedlikeholdt fylkesvei i stedet for en noe mer grasiøs jordfestelse på det myke, gressdekte jordet ved siden av) anses som ekspert på tilberedning av lutefisk. Derfor var det desto mer pinlig å høre ham fremføre påstanden om at lutefisk lages av klippfisk. Ikke nok med at han avslørte en slik uvitenhet med en kristiansunder som vitne. Han pokket på at han hadde rett og inngikk sogar veddemål om det.

Etter et enkelt oppslag på lutefisk i wikipedia som har artikler om lutefisk både på bokmål, svensk, engelsk og nynorsk kan hvem som helst konstatere at
"Lutefisk er tørrfisk av torsk eller andre arter som er utbløtt i vann, lutet og så vannet ut igjen." Det er bare å klikke på de uthevede ordene, så kommer beviset opp på skjermen.

Svenskene foretrekker lange, som er fanget av nordmenn langt vest i havet. Før ble fisken tørket utendørs, men nå blir det aller meste tørket innendørs, noe som skal gi topp kvalitet.

Heldigvis for Hard Asfalt veddet han bare en halvliter øl.

Herrer med abstinens

Det har ikke hendt før at det har dukket opp fem badstubadere samtidig i kafeen på Tangen. Da jeg kom inn som den siste av dem tidlig på ettermiddagen, fikk jeg se fire melankolske fjes. Der var det ikke mye juleglede, nei. - Skal vi spleise på drosje til Bislet bad, ble jeg spurt. Gubbene hadde abstinenssmerter, for det blir ikke noe badstue på Samfunnshuset før i januar.

Det ble ingen bytur. Karene hang med leppa, tydelig irritable. Konsuletkonsulenten kunne ikke sitte stille. Han virret omkring, inn i bokhandelen og tilbake. Han surret på seg sitt drøyt meterlange skjerf og tok det av seg igjen. - Nei, nå er jeg stressa, sa han og hjulet hjemmover.

Sjarkfiskeren var ganske rolig, påtatt rolig. Han trøstet seg med at han hadde røkt ål hjemme og i tillegg det som skulle til for å roe nervene. Han hadde dessuten rikelig med urøkt fisk i fryseren. Han pratet imidlertid lett nervøst om hvor mange grader det skulle være i røykovnen. En psykoanalytiker ville naturligvis straks kunne forklare at alt snakket om røyking, ovner og varme bare var et nevrotisk utslag av badstuabstinens - sublimasjon.

Tolleren roet seg ned etter hvert. Han lot seg avlede ved å pense samtalen over på julemat. Det blir ribbe i Liljeveien i år også.

Fjerdemann forsvant plutselig.

Det er mulig det bør være krisebadstuberedskap i julehelgen. Saken vil bli tatt opp med rette vedkommende etter nyttår. Neste år kommer julaften på onsdag, og da . . . .

Svette Menns Samfunn

Det er ikke til å komme bort fra at enkelte badstubadere har et meddelelsesbehov som er sterkere enn kjønnsdriften. De fordrer for eksempel å få sine uttalelser på trykk i avisa. Tiden har imidlertid innhentet presidenten i Svette Menns Samfunn slik at han nå foretrekker å formidle badstubadernes analyser via denne bloggen. Før om årene måtte en lese Akershus Amtstidendes helgeutgave for å fange opp hva de noe spesielle herrene har tenkt og sagt. Beklageligvis er det ikke slik at de sier det samme som de tenker.

For at ingen skal være i tvil: Det historiske materiale som etter hvert vil dukke opp som blogger her, er nedtegnet i edru tilstand etter en eller flere netters god søvn. De har kanskje stått på trykk en gang, men nye og merkelige tildragelser vil også bli berettet.

La oss aller først bli fortrolige med noen av de personer (kall dem gjerne personasjer) som har blitt omtalt og som stadig gjør seg fortjent til mer eller mindre ordrett gjengivelse eller tolkning.

Hesteeieren - en herre i sin definitivt beste alder. Han påsto i flere år at han trente en traverhest, noe ingen trodde det aller minste på. Seinere fortalte han at han hadde kjøpt hest, men det var like usannsynlig. Etter hvert kom det historier fra livet på travbanen. Fortsatt ble dette betraktet som vill fantasi. "Ta med hesten i badstua, så skal vi tro deg!" sa vi.

Statsbyråkraten - en herre i sin definitivt beste alder. Han skjebne har vært å måtte gjøre tjeneste for et utall statsråder av forskjellige kjønn og parlamentarisk forankring. Sigbjørn Johnsen sendte oss alltid statsbudsjettet med dedikasjon. Han hadde stående invitasjon til å komme i badstua. Eldbjørg Løwer var også invitert, men dro hjem til Kongsberg hver fredag. Viktor Norman inviterte vi ikke.

Sjarkfiskeren - en herre i sin definitivt beste alder. Han eier en sjark, men fisker mest ål. Til det trenger en slett ikke noen sjark, men når ålen er behørig røkt, lar vi oss bespise til plimsollermerket og skyller ned med det beste som finnes av akevitter og øl.

Konsulentkonsulenten - en herre i sin definitivt beste alder. Han har alltid ideer, som for eksempel om å reise med skip til utlandet. Når han har snakket oss varme (det er jo ikke vanskelig i badstua) har vi latt oss forføre til de eldste og bruneste kneipene i København eller Berlin eller Tallin for å drikke diverse akevittliknende drikker til et tidlig lunsjmåltid. "Det er aldri for tidlig å spise lunsj, bare en får akevitt til". Han har i disse dager skiftet ut noen hjerteklaffer. Dt merkelige er at ikke magesekken også er utslitt.

Hobbygeneralen - en herre i sin definitivt beste alder. Landet har vært vel tjent med at det ikke har vært i krig mens han har vært mobiliseringspliktig offiser. For at vi skal få litt av historiens sus over denne innledningsbloggen, hitsettes en av våre pressemeldinger fra 2004:

Det er verdt å merke seg at den ble skrevet før Kåre Kristiansen døde, men etter at det ble bestemt at operaen skulle kles med marmor. Vi i badstua var som vanlig forutseende når det gjaldt italiensk marmor.

Vil du inn i varmen, Dagfinn?

Om det er noen som trenger varm støtte, er det bare å komme til oss i badstua. Hver fredag er vi i støtteposisjon. Vi støter ingen ut i kulda. Om det virkelig er noen som trenger varm støtte, er det Dagfinn Høybråten. Han har ennå ikke kommet på fornavn med det norske folk etter alt styret med røykeloven. Vi i badstua er på gli når det gjelder lokalpatriotisk medlidenhet, men vi er ikke helt modne for å bruke fornavn ennå. For oss som ser verden i badstuperspektiv, har det vært en gåte hvordan den mannen vil seg selv så mye vondt at han helt frivillig har latt seg presse til å bli formann i det partiet han har blitt formann for. Han må jo ha hørt om hvordan sambygdingen Kåre Kristiansen hadde det som formann, masse bråk og krangel.

Det var forresten hyggelig å se at Dagsrevyen hadde avlagt Kristiansen et besøk oppe i Bjørnemyr terrasse nå i høst og fått ham til å uttale seg om kristenpartiets problem. Krf vil jo helst ha partilederen inn på sikker plass til valget neste år, og for Krf er det ikke mye som er sikkert lenger, etter at Bondevik inngikk partnerskap med Jan Petersen og seinere med Erna Solberg. Kåre K. er jo en riktig fredelig mann når han ikke snakker om Israel, og han virket så beroligende på oss som så gjerne vil hjelpe en sambygding inn på tinget, bare vi slipper å stemme på partiet hans.

Nei, Høybråten skulle ha konsultert oss i badstua før han dro på det skjebnesvangre landsmøtet der han ble valgt til leder. Vi kunne fortalt ham at han kunne gjort det ganske bra i et hvilket som helst annet skikkelig parti, og at han ville blitt nominert på sikker plass både i Akershus Høyre og AP om han hadde villet, og så hadde han sluppet å bli partileder. Nå har han bare seg sjøl å takke. Nei, det er ikke lett å bli profet i eget fylke, men jammen er det vanskelig i Østfold også. Både hesteeieren og tolleren er nærmest for østfoldinger å regne. De har stamtavle derfra. Også sunnmøringen har gjort seg godt kjent i farvannet nord for Svinesund. Skal vi gi noen stalltips, må det være å høre på Kåre K. og glemme hele Østfold. Enda verre er det å bli nominert i Ryfylke, hvor det bare er stribukker på bedehusene, og med den dialekten. Hver gang Dagfinn viser seg på sørvestlandet, kommer folk derfra bare til å sitere Matteus 26:73, for å minne ham på at han ikke hører til der.

Rogaland er ikke noe fylke for Dagfinn. Vi i badstua mener han får holde seg til Akershus, og det burde være enkelt å bli nominert her om han bare spiller sine kort riktig. Vi skal ikke glemme at Valgerd, marmordronningen, har gjort sin store operafiasko uten å synge Brynhilde. Kulturministeren har nemlig ikke greie på stein, og det straffer seg. Hun skulle ha satt ned foten for lengst og protestert på å bruke italiensk interiørmarmor på utsida av operabygget. Om noen få år kommer milliardbygget til å gråne som en gammel dame. Kanskje får det skrukker i marmorfasaden også - og det som verre er (Jfr. Matt. 24, 2). Høybråten hadde ikke gått med på å importere marmor så lenge vi har granitt her i landet. Nå kan han styrke sin posisjon i Akershus ved å gå inn for stein fra hjemfylket. Han må da vite at det er mange praktbygg inne i hovedstaden som er kledd med stein fra Nordstrand steinbrudd. Nå er det på tide å gå inn for å kle operaen med stein fra Nesodden. Tar du den, Dagfinn?

Sunnmøringen

Sunnmøringen er en mann som vel må sies å være i sin aller beste alder. I alle fall er det ikke langt unna. Han er, som alle skjønner fra Sunnmøre. Det kan det da ikke være noe galt å avsløre.

Sunnmøringen hadde i flere måneder et overtak på oss andre, fordi vi gikk for å drikke øl eller rett og slett gikk hjem for å unngå hælvete med koner og samliversker. Da vi hadde gått, dukket stedets Lucia-kor opp i garderoben i sine uskyldshvite gevanter og tilhørende lyskrans i håret med skjønnsang. Det var overmåte stemningsfullt der de toget inn i den nesten tomme garderoben bærende levende lys og julekurv med godsaker i. OG VI HADDE GÅTT!

La oss etter denne korte introduksjonen av Sunnmøringen gjengi den beretningen som sto i Akershus Amtstidende for noen år siden da enkelte forsøkte å kompromittere en ellers dyktig helseminister som dessverre hadde havnet i galt parti:

Vi slår ring om Dagfinn fra Høybråten

Ikke alle kan være med i misjonsmenigheten på Nesodden. Det er ikke plass, og det må jo snart Stoltenberg forstå. Nå snakker vi ikke om Robert Stoltenberg som lufter bikkjer i Frognerparken, men om Jens, som absolutt skal vite hva Dagfinn Høybråten mener i beste sendetid. Som ekte nesoddinger er det klart at vi badstubadere slår en beskyttende lokalpatriotisk ring rundt vår eneste statsråd.

Kan det være så nøye hva Høybråten måtte mene; om homser bør få lov å bli medlem av misjonsmenigheten? Det hadde vel vært mye mer å bekymre seg for dersom homsene ble tvangsinnmeldt i menigheta. Da kunne Stoltenberg, Jens altså, virkelig bekymre seg. Nei, la nå Dagfinn fra Høybråten få lov å kaste litt glans over menigheta en gang i blant, mens han ennå er statsråd. Skjønt glans? Glinser han? Til det må vi svare et tvilsomt nei. Er det noen som glinser, er det vi badstubadere når vi har vært inne i badstua et kvarters tid og åpnet alle porer slik at våre svettekjertler fritt og uhemmet kan produsere naturlig glansevæske. Derimot holder vi oss for gode til å begi oss direkte opp til misjonskirken på Alværn for å glinse over forsamlingen. Vi lar oss langsomt avglanse i full anonymitet, noen ganger med en liten øl på Paviljongen.

Men, og nå kommer det et stort MEN. Vi har begynt å bekymre oss om vi badstubadere selv kunne være en minoritet uten å vite om det, en uoppdaget minoritet i vårt samfunn og dermed bli et politisk konflikttema. Vi har ingen god forklaring på hvorfor vi har blitt avhengige av det ukentlige renselsesritualet. Er det normalt å holde på sånn år etter år? Tenk om Team Antonsen hadde begynt å drive gjøn med oss. Hadde vi hatt sjelelig styrke til å tåle det? Det får rekke med at Tore Skoglund drev gjøn med gjerrige sunnmøringer i uka som var, eller for å være korrekt: han harselerte over myten om sunnmøringen. Det rammet en av oss.

Vi har, som alle vet en etnisk sunnmøring i badstua og vil helst ikke at andre driver gjøn med ham. Det kan vi gjøre sjøl. Sunnmøringen vår vil naturligvis være i sentrum for vår oppmerksomhet i kveld etter dette tv-programmet. Vi kan bare kategorisk slå fast at det ikke er noen myte at sunnmøringen er flink med penger. Vår sunnmøring er slett ikke gjerrig, bare litt forsiktig med kostnadene. Det er en naturgitt egenskap, en legning som det heter. Derimot er vi mer overrasket over at han er usedvanlig sterkt omsvermet av damer når vi en sjelden gang går ut i storsamfunnet i samlet flokk. Der slår han hesteeieren på hjemmebane.

Sunnmøringen er hva vi nesten ville kalle en pikenes Jens, uten at det har noe med Stoltenberg å gjøre. Det hadde derimot ikke Tore Skoglund registrert. Så sitter vi i altså badstua i kveld og undrer oss over hvor mye bekymring Stoltenberg kan mobilisere på sosialdemokratiets vegne over Høybråtens hårdnakkede taushet. For oss er det revnende likegyldig hvem som bør møtes med glade velkomstrop og tre ganger tre halleluja om de eventuelt skulle prøve å snike seg inn gjennom misjonsmenighetens bakdør. Om Jens Stoltenberg skulle mangle noe å bekymre seg om, og til trøst for de som ikke slipper inn, får vi opplyse at det er enda vanskeligere å få plass på Nesoddtunet.

Røkt ål

Høstens sesong ble avsluttet i kveld med røkt ål.

En av prominensene i Svette Menns Samfunn er Sjarkfiskeren. Nå er ikke besittelse av en sjark noen betingelse for å fiske ål, men han legger i alle fall ut sine ruser på passe dypt vann, og trekker dem opp et par dager etterpå. Da slenger det både én og to passende store åler i hver av rusene. Det er en omstendelig prosess å avlive, renske, vaske, salte og røyke fisken. Resultatet er en delikatesse som Sjarkfiskeren deler med oss og som fortæres i badstuas romslige garderobe. Pussig nok er det noen som også har med en liten nubbe når det er ål i vente, og noen sørger for rikelig med eggerøre. Dessuten smaker det godt med juleøl til.

At ål ikke bare er godt og fetende, men har en positiv virkning på sjelslivet er en påstand som underbygges i Artur Omres "Ål i karry".

Ib, Jeanette eller Turid på Nesodden bibliotek kan sikkert framskaffe novellen.